Tanker om det lange bildet

Gunhild Enger

I løpet av det siste halvåret har jeg laget to filmer som består av entagninger, i et låst bildeutsnitt. Den ene filmen er en dokumentar og den andre en fiksjon. I dokumentaren har de gitte forutsetningene vært svært utslagsgivende for filmens endelige form og innhold, mens i fiksjonen har jeg selv bestemt betingelsene. Dette betyr, i all enkelhet, at jeg under arbeidet med dokumentaren har laget film bestående av mange valg utenfor min kontroll, mens jeg i fiksjonen har tatt beviste valg.

Mitt spørsmål til meg selv er hva jeg kan lære av arbeidet med dokumentaren?

I Back-to-work fikk jeg tillatelse til å filme en foredragsholder, under et obligatorisk inspirasjonsseminar for arbeidssøkende i regi av den norske arbeidsformidlingen NAV. Jeg var selv arbeidssøkende og deltager på det aktuelle seminaret. Jeg fikk ikke filme de andre som hørte på foredraget. Denne enkle forutsetningen var senere utslagsgivende for kameraposisjonen og hvor tett jeg gikk på foredragsholderen. Jeg var nysgjerrig på hva det vil si å inspirere en arbeidssøkende, og hvordan det ser ut. Slik jeg oppfattet situasjonen var tillatelsen til filming et resultat av at jeg selv var del av gruppen, og således et unntak fra regelen. For å beholde tilliten og autensiteten ville jeg derfor være mest mulig ”usynlig”. Slik jeg ser filmen nå, opplever jeg mine valg som betinget av ønsket om ”usynlighet”.

Jeg stilte meg opp i rommets ytterkant, for ikke å virke sjenerende på noen. Ut i fra denne posisjonen komponerte jeg et bilde som var så stort at jeg kunne få et inntrykk av de som satt i rommet, uten å se de, med unntak av et bakhode som fyller det ene hjørne av utsnittet. Jeg kjente ikke til foredragsholderens opplegg. Det eneste jeg kjente til var mannens generelle korpsspråk, og evne til å underholde. I etterkant tenker jeg at noe av filmens styrke ligger i det at jeg følte meg tvunget til å sette en rammen for filmen, uten å kjenne handlingen. Jeg legger ikke skjul på at jeg liker store statiske bilder, og at dette har vært del av min raske beslutnings prosess. Når det er sagt gikk hensynet til filmingens ”usynlighet” først. Det var veldig viktig for meg å ikke forstyrre foredragsholderen, eller publikum, med lyder og bevegelser.

For dokumentarfilm er en av de vanligste premissene å henge på der det skjer. Det som imidlertid gjør denne situasjonene litt ukonvensjonell er at kamera og utsnittet sto stille under hele opptaket. Når jeg ser den ferdige filmen, ser jeg hvordan utsnittet gir klare føringer for hvordan handlingen oppfattes. For meg blir rammen, eller utsnittet, helt utslagsgivende for dramaturgien. I virkeligheten står jeg ca. tre/fire meter unna foredragsholderen. Det faktum at han bruker denne dybden, samt går ut av bildet, er for meg avgjørende for at jeg orke å se filmen. Hvis han hadde stått på samme sted i 15 minutter og snakket rett frem, så hadde dette ikke vært en film.

Det er alltid snakk om dramaturgi når en skal lage film. Den vanligste betydningen av ordet er tanken om fremdrift, altså hvordan, og hvor fort en film beveger seg fremover. Arbeidet med dramaturgi skjer oftest på manusstadiet, eller når filmen klippes. Hvilke scener skal være med, hvor skal de ligge og hva betyr deres plass i sammenhengen? Hvor er så dramaturgien når jeg har laget en dokumentar bestående av en tagning? Kan det være slik at det automatisk fødes dramaturgi når jeg sette opp et kamera? Handler dramaturgi mer om tålmodighet, enn innhold? Har Godard rett eller feil når han sier at livet er som en dårlig redigert film? Er det dramaturgien han mener er dårlig, eller er det menneskes generelle evne til å erfare sekundær tid? Med sekundær tid mener jeg tid jeg ikke erfarer selv som førstehånds beretter, eksempel vis: ”jeg var der” og derfor vet jeg. Tid på film er for meg sekunder tid. Noen har opplevd tiden før jeg har, eller noen har konstruert tiden, slik at jeg skal oppleve den igjennom deres øyne. Når kamera står stille i et utsnitt, blir rammen sleve konstruksjonen. Jeg har satt et kamera et bestemt sted, slik at jeg i etterkant, skal få muligheten til å ta stilling til summen av det rammen viser meg. Jeg foreslår at filmens innhold, rent teoretisk kan defineres som: Handlingens forhold til rammen.

Med utrykket ”handlingens forhold til rammen” mener jeg for eksempel hvordan foredragsholderen beveger seg inni, og utenfor filmens bildeutsnitt. Foredragsholderens fysiske bevegelser definerer jeg som hans forflyttinger rundt i rommet. Disse bevegelsene, sammen med det vi hører at han sier, og ikke hvordan han sier det, kaller jeg filmens handling. Han går hit og dit, setter seg ned osv. I utgangspunktet tenker jeg at utsnittet og handlingen, er det eneste som er konkret i filmen. Hvis jeg skal forsøke å forklare filmens innhold, så er det imidlertid mer enn de nevnte elementene. For meg er innholdet totalopplevelsen. Slik jeg oppfatter Back-to-work så er kombinasjonen av rammen og handlingen viktige for historiefortellingen. Filmen hadde ikke hatt samme innhold, hvis kamera hadde stått et annet sted. Dette virker kanskje selvfølgelig, men hvis jeg skal prøve å lære noe av denne filmen så må jeg se nærmere på hva jeg faktisk ser, og hva det får meg til å tenke.

Et eksempel er Bente sitt bakhode i høyre hjørne av utsnittet. Hadde det ikke vært for Bente, så hadde jeg heller ikke hatt noen film. Det at jeg ser en av deltakerne, og i tillegg bare et bakhode og en profil, gjør at jeg følger ekstra nøye med. Hennes kropsspråk og replikker blir talende for hele gruppen. På sett og vis gjør Bente det enklere for meg å forstå hva jeg er vitnet til, nettopp fordi jeg slipper å tyde mange ulike og tvetydisge karakterer. Kan det være at fraværet av visuelle referansepunkter, trigger nysgjerrigheten og skaper det negative rommet? Det negative rommet er for meg, det vi ikke ser, men som vi enten hører eller får bekrefter gjennom karakterens bevegelser inn og ut av samme bildet. Fordi Bente sitter stille på samme sted igjennom hele filmen, er hun en del av rammen. Hun er konstant. Samtidig er Bente også en representant for de vi bare hører og ikke ser. Bente er med andre ord en viktig del av både rammen og handlingen. Jeg vil oppsummere min film slik: ramme+handling=innhold.

På tross av liten kjennskap til matematikkens logikk, ser jeg en parallell til den ulogiske formelen om pluss og minus: + og + = - Minn formel blir: konkret+konkret = ikke konkret. Jeg foreslår, med andre ord, at innholdet i min film blir til i spenningsforholdet mellom to konstanter (handlingen og rammen) som sammen skaper en variabel (innholdet/summen av alle inntrykk). Jeg er også fristet til å påstå at det er i denne bevegelsen kvalitet blir til.